Relativt?
Forskjellige menneskesamfunn har forskjellige lover, gjerne uttrykt og formulert av det dominerende statsapparatet. Disse lovene er ment for å vise til det allmenne rette, noe som vi alle må føye oss etter. Lover bygger på tanken om rett og galt, handlinger vi har lov å foreta oss, og handlinger vi ikke har lov å foreta oss. Men hva er egentlig rett og galt? Er det noe globalt dominerende? Finnes det visse gitte normer alle mennesker strever etter å følge?
I antikken tok en gruppe filosofer kjent som Sofistene opp denne problemstillingen. De så på lovene som gjaldt i de forskjellige greske bystatene og kom frem til at hva som ble definert som rett, og hva som ble definert som galt varierte fra by til by og fra styresett til styresett. Det som ble akseptert i Sparta ble ikke nødvendigvis akseptert i Athen. Dette argumentet brukte Sofistene til å styrke sin påstand om at rett og galt var relativt. De som hadde makten i ett samfunn definerte lovene, og det var deres vilje som bestemte hva som var rett, og hva som var galt.
I følge Protagoras er mennesket alle tings målestokk (Homo mensura est). Det er helt naturlig at to personer har ulik oppfatning om hva som er rett og hva som er galt. Det sanne er relativt, og kommer an på hvem som opplever det. Enkeltmenneskets oppfatninger definerer om noe er godt eller dårlig. En person kan for eksempel mene at et objekt er varmt, mens en annen kan mene det er kaldt. Begge påstandene vil i dette tilfellet være sanne, ettersom observasjonen stemmer for den som observerer. ”Beauty is in the eye of the beholder”
Men hvordan kan da et samfunn eksitere i harmoni, vis alle har sin egen oppfatning om hva som er rett og hva som er galt? Uten felles regler ville vår kjære velferdsstat raskt skli ut i anarki. Sokrates sier det er en stor forskjell på å ha en mening om noe [doxa] og det å vite noe sikkert [episteme]. Det må finnes sannheter som er allmenngyldige. En tommestokk eller et metermål har liten verdi vis vi ikke har en allmenngyldig enighet om hvor lang en tomme eller en meter er. Sokrates mener slik at vi må skape allmenngyldige sannheter, og dette må gjøres gjennom samtaler og åpne diskusjoner. For å finne allmenngyldige sannheter må mennesker overbevises til å forstå dem, ikke overtales av talekunst og retorikk.
Men hva med ideen om at mennesket har en moral? At vi helt fra oppveksten er indoktrinert med at noe er galt, og at noe er rett? Finnes virkelig en slik sannhet, eller er alt samfunnsrelativt? Aztekerne hadde menneske ofringer, i antikkens hellas var seksuelt samvær mellom gutter og menn oppmuntret, Nazi tyskland hadde sin holocaust, og tidlige jøder hadde samleie med prestinner (hieroduler) i Salomos tempel for å oppnå det guddommelige i den fysiske foreningen (et pent ord for orgasme). Dette er eksempler på tidligere handlinger som ble utført fordi grupper av mennesker mente det var rett. Dette er også eksempler på handlinger som under ingen omstendigheter ville blitt godtatt i Norge i dag. Men hvorfor? Er det fordi vi endelig har forstått hva som er rett og hva som er galt, eller er det kun fordi vi lever i en annen tid, i et annet samfunn, med et nytt sett av lover og normer?
Begrepene rett og galt har gjennom historiens gang fått ufattelig mange forskjellige betydninger. Men er dette allikevel bevis på at det ikke finnes noe allment rett og galt? Er alt relativt? Rett handling fører til rett innsikt vil noen hevde, mennesker er egentlig gode, men utfører onde handlinger fordi de ikke vet bedre, har man en ekte innsikt i hva som er godt, vil man bare handle etter dette. Rett og galt er allmenngyldige, men grunnen til at vi noen ganger får store avvik, og ”gale handlinger” kommer fra det faktum at noen ganske enkelt ikke vet bedre. Rett og galt er et spørsmål om forståelse.
Det er kanskje nettopp derfor ideer som menneskerettigheter og frihet sprer seg så raskt gjennom verden nå for tiden. Med den store forståelsen av omverden og det høye utdanningsnivået som informasjonssamfunnet har tatt med seg har kanskje vi mennesker nådd en høyere terskel av forståelse? Kanskje spres endelig den ekte innsikten av det gode gjennom mennesker, noe som med tiden kan føre til en mer rettferdig fordeling av goder og rettferd…
…Eller kanskje det bare er den vestlige kulturimperialismen som nådeløst skyver alle uønskede normer og verdier inn i kategorien for det sosialt uakseptable?

ser at du har begynt på universitetet
jeg tror menneskene lenge har vært klar over at vi lever i en urettferdig verden, hvor godene er skjevt fordelt. Hvis vi alle virkelig hadde ønsket det, kunne vi skapt en verden som var nærmere et paradis for alle. Hvor alle hadde nok mat. Men vi vil ikke dette. Da må vi rikinger f.eks. gi slipp på kjøttet. Vi vil ha biffene våre vi. Og vi måtte slettet u.-lands gjelda. Men se hva vi gjør! vi importerer leger fra fattige land som trenger medisink hjelp.. Dette ble noe rotete, og jeg skulle gjerne ha skrevet noe mer strukturert, men poenget jeg prøver å få frem er at vi vet at verden er urettferdig, og vi har visst det lenge. Men vi gjør så utrolig lite for å rette på det! Jeg tror en allmenngyldig sannhet er at vi mennesker er egoistiske. Enten vi vil innrømme det eller ikke, så ligger denne tanken bak det meste av det vi gjør; “What`s in it for me?”